Nyheter

Erkjennelse av Skjønnhet
07.02.2014 00:00:00

Erkjennelse av Skjønnhet

Skjønnhet som begrep innen kunst, filosofi og erkjennelsestradisjoner synes avleggs og umoderne. Likefullt er det et av de mest sentrale begreper innen kulturen til alle tider. Det er derfor underlig at kunsthistorikere eller filosofer nesten uten unntak ikke behandler dette som et gyldig begrep. I kunstverden har det vært et begrep man har brukt, kanskje «følt», men ikke erkjennelsesmessig forstått og det har derfor fått en slags kitsj-verdi i moderne tid.

Den store kinesiske filosofen Lao Tse (ca 500 f.Kr) mente det viktigste man kunne gjøre for å finne sannhet og forstå menneskelivets mening og betydning var å studere naturen. Aristoteles og den franske opplysningsfilosofen Jacques Roussau mente det samme. Lao Tse mente at gjennom kontemplasjon og studier av naturen, kunne man nå frem til en dypere erkjennelse av en iboende stillhet og dimensjon som lå hinsides den materielle verden og som også kunne oppfattes som en forutsetning for denne verden. Ved å søke erkjennelse om denne menneskets og naturens aller dypeste dimensjon ville man også la seg prege av dette og kunne finne fem til et liv i sannhet uten korrumperende egenskaper, både i forhold til seg selv, andre mennesker, og samfunnet som helhet. Ved å la denne stillhet få prege ens liv ville man finne fred med seg selv og mening med tilværelsen. Det har vært forskjellige oppfatninger om hva denne indre stillhet ville få å si for et aktivt menneskes liv, men det er ingen grunn til å mene at man blir passive og fjerne mennesker. Tilstedeværelse og engasjement i kultur og samfunn og i forhold til sine nærmeste synes å kunne være en viktig konsekvens av slik erkjennelse.

For å beskrive en viktig egenskap ved denne stille dimensjon i et menneskes liv er begrepet skjønnhet det mest sentrale. Dette har selvfølgelig lite med det begrepet man kan bruke om klesmote og det man kan oppfatte som overfladiske karakteristikker ved et menneske eller menneskelivet. Begrepet skjønnhet kan innebære en opplevelse av en indre tilstand av fred, harmoni og dyp mening. En slags væren av dyp samhørighet til hele universet og eksistensen. Men det ligger like mye i ens egne handlinger av kontemplativ eller tilstedeværende aktivitet. Også i deltagelse i livets gjøremål og refleksjon over ens eget og andres liv. Bortsett fra gjennom meditative teknikker kan denne forståelse av skjønnhet også utvikles i å se og oppleve den storslagne naturen rundt oss. Moderne astronomer ynder å bruke begrepet vakkert om sine observasjoner av de fenomener og sammenhenger man studerer i universet, og Einsteins relativitetsteori oppfattes som skjønn.

Særlig i kunst har man kunnet forstå handlingsuttrykket som skjønnhet. Ikke bare i selve det ferdige resultat f.eks i et maleri eller en skulptur, men også i studiet av en ledig og fri, men presis penselføring, har man sett skjønnheten utfolde seg. Som f.eks i de kinesiske tusjmalerier hvor man gjennom hundreder av år kan male det samme motiv men hvor det er måten å uttrykke det på som viser om man er en stor kunstner og kan forløse noe i betrakteren. Særlig i ballett og dans, og i musikkens bevegelse, er det tydelig hvordan skjønnheten ligger i selve aktiviteten og handlingen, på samme måte som det er insektets utfoldelse, fuglungens vekst, stjerners eksplosjoner og universets forandringer, og menneskets egen utvikling og bevegelse, som manifesterer skjønnheten og stillheten i naturen på en mystisk og nesten magisk iboende måte, og som griper oss dypt i våre hjerter. 

Når vi ser et vakkert maleri er det måten kunstneren har brukt hånden, hvordan penselstrøkene er behandlet og definert, som avgjør om vi med hjertet og vår intuitive viten vil åpne opp for det skjønnhetens univers som ligger som en mulighet i handlingen. Stillheten slik vi kan se den utfolde seg i det skapte er ikke en stillstand, men potensfylt energi som fyller vår handling med kraft, kreativitet, fylde og nærhet. Det kan synes som om vår hensikt i dette liv er å utfolde oss i pakt med denne store universell kraft som utfolder seg hele tiden rundt oss og i oss. At vi oppfatter oss som en del av denne store bevegelse og kjenner bevegelsen i våre hjerter og lar oss ledes eller følge med det som for hver av oss er en individuell del av denne bevegelse, og respekterer andre for å være en annen del av den samme bevegelse og derfor skaper et annet uttrykk. Ved slik å finne sin bestemmelse i denne bevegelse, akseptere det vi er i dette livet, men også bruke oss maksimalt innenfor de begrensninger vi alle har, slik er det også at vi kan erkjenne den dype stillheten som manifesteres i bevegelsen og ligger til grunn for denne.

Kunsten som en vei til å kunne noe, utføre et forfinet håndverk på en intuitiv og dypere kreativ måte, kan åpne opp for erkjennelsen av slike perspektiver. Dette er sørgelig dårlig forstått i det moderne kunstliv, hvor håndverksbasert kunst har fått en stemoderlig behandling og oversett som erkjennelsesvei i moderne tid . Men dette baserer seg på at kunsthistorien i lang tid ikke har evnet å problematisert hva kunst og kunnen, selve utførelsen av kunst, betyr og hvordan dette er knyttet sammen med begrepet skjønnhet. Kanskje nettopp det at kunstverdenen er blitt så snobbete og overfladisk er grunnen til at man har mistet perspektivet på hva man egentlig driver med. Fokuset har flyttet seg over på en pervertert performancekultur eller konseptualisering av kunstuttrykket, og hvor man har trodd at det grensesprengende uansvarlige og likegyldige revolte har vært det forløsende, og hvor det forfinede, det lyttende, det kontemplative og presise ved handlingen har gått tapt, og dermed også selve kunstbegrepet som erkjennelse av skjønnhet. Ofte forstått i en hellig dimensjon, men som idag er benektet eller glemt kanskje fordi begrepene er stivnede og gammeldagse.

Dag Hol, Nils Lauritssøns vei 26, 0854 Oslo, Telefon: +47 99 29 99 92, Email:dag@daghol.no
Følg oss på facebook

Kontaktskjema